Du er her

Et kulturbudsjett i svak tilbakegang

Å utvikle arrangementene kunstneriske potensial, drive inkluderende formidlingsvirksomhet, bidra til en forventet og etterspurt økning av honorar til utøvere, med reduserte offentlige tilskudd, uten at det til syvende og sist er festivalgjengeren som må betale gjennom økte billettpriser, synes vanskelig mener NF i sin oppsummering av budsjettfremleggelsen.

For ett år siden beskrev vi inneværende års kulturbudsjett som et budsjett på det jevne. Budsjettet for 2017, lagt frem på torsdag, varsler stillstand og  svak tilbakegang. Særlig om man sammenligner de foreslåtte økonomiske rammebetingelser mot overordnet mål for norsk kulturpolitikk. I dokumentet er det beskrevet som «å gi mennesker mulighet til å delta i og oppleve et rikt og mangfoldig kulturliv». Bevilgningenes rolle er å bidra til tilgang (deltagelse), fremme kunstnerisk utvikling og fornyelse og ta vare på kulturarven. Som målsettinger for kulturpolitikken er det vanskelig å være uenig, det er rammebetingelsene for å oppfylle målene som ikke samsvarer med ambisjonene.

Budsjettet støtter seg på to argumenter når rammebetingelser omtales. Det henvises til Kulturutredningen som påstand for at tilførsel av penger ikke løser utfordringene på kulturfeltet. Kulturpolitikk som retter oppmerksomhet mot aktivitet som kommer publikum til gode, og holder høy kunstnerisk og faglig kvalitet skal vektlegges. Norsk kulturråd har en sentral posisjon som virkemiddelaktør for at disse målene skal nås, samtidig som det markedsmessige potensial skal bidra til økte kunstneriske inntekter.

Oversatt betyr dette at blandingsøkonomien, tilskuddsmottakernes evne til å kunne tjene penger på kunst- og kulturproduksjon og formidlingsaktivitet, skal supplere den offentlige støtte som finansieringsgrunnlag. NF, som nettverksorganisasjon for festivalarrangører, representerer en viktig gruppe formidlere på det frie felt – kunst- og kulturfestivalene. For våre medlemmer er dette budsjettfremlegg et tydelig signal om at det ikke er staten generelt, og Kulturrådet spesielt, man skal henvende seg til for en påplussing i arrangementsbudsjettet. Det skurrer i retorikken på overordnet nivå, målsettinger og økonomiske betingelser for å realisere politiske mål er i ubalanse.

Kulturbudsjettet har samlet gått fra å utgjøre nær 1 % av statsbudsjettet i 2014, til å være redusert til 0,85 % i 2017. Lønnsutvikling og prisstigning har ligget rundt 2,4 %[1] per år i samme periode. Kulturfondet, som forvaltes av Kulturrådet, statens forlengede arm og virkemiddelaktør for festivalarrangører utenfor filmfeltet, har fått en årlig økning i sitt rammetilskudd på mellom 1,7 og 1,9 %[2]. Allerede her ser vi tegn på en varslet tilbakegang. Norsk kulturfonds størrelse øker over år, men uten å holde tritt med den generelle lønns- og prisutviklingen i samfunnet, samtidig som kulturbudsjettets relative størrelse som andel av statsbudsjettet totalt er på vei ned. Dette medfører at Kulturrådet de facto sitter igjen med en verktøykasse uten redskap som gir muligheter for at mottakere får en reell og romslig økning av støttebeløp. For festivalarrangørene blir det vanskeligere å medvirke effektivt og med virkning til at overordnede mål i kulturpolitikken realiseres.

Norsk Filminstitutt (NFI) kan ende opp med samme klasse. På filmfeltet venter vi fortsatt  på endelig ikrafttredelse av forskrift om tilskudd til filmformidling og de nye tilskuddsordningene, som blant annet gjelder filmfestivaler. NFIs hjemmeside opererer med en tentativ søknadsfrist på 15.november og en melding om at “..Så fort forskriften foreligger på Lovdata vil vi publisere ordningene her på våre nettsider.” Det er med andre ord fortsatt ingen endelig avklaring på nøyaktig hvordan nye tilskuddsordinger for filmfestivalene, som mottok tilsammen 14,7 millioner kroner I tilskudd I 2015, innrettes. Kulturbudsjettet har en foreslått økning i budsjettavsetning til formidling på film- og medieområdet på 9 millioner kroner totalt. NF vil kommentere ordningene så snart opplysning om innretning og rammer foreligger.

En svak nedgang i offentlig finansiering skal kompenseres for gjennom økt egeninntjening. Dette er hva regjeringen ønsker. Det som ikke er tatt hensyn til er at festivalarrangører er svært gode på egeninntjening. Kutt i statlige overføringer og krav om økt egeninntjening rammer til syvende og sist festivalenes samarbeidspartnere, som kunstnere, utøvere og publikum.  

Nasjonal Festivalstatistikk 2015 skal snart publiseres. Rapporten er en oppdatering av en kartlegging av norske festivalarrangører og arrangement fra 2014, gjennomført som et felles prosjekt i regi av nettverksorganisasjonene FolkOrg, Klassisk, NF, Norsk jazzforum, Norske Konsertarrangører og Norsk viseforum, med Kunnskapsverket som faglig samarbeidspartner.

Statistikken fra 2014[3] er basert på opplysninger fra festivalarrangører som  mottok 75 % av de samlede statlige tilskudd (Kulturdepartementet og Kulturrådet). I forhold til finansieringsgrunnlag viser statistikken at festivalenes egeninntekter på generelt nivå uten sjangerdifferensiering utgjorde 74 % av festivalarrangementenes budsjetter. Det samme utvalg  rapporterte at de gjennomførte 4 500 arrangement og engasjerte 20 000 utøvere til å opptre under disse. Over 600 000 publikummere var tilstede under gratisarrangementer i regi av festivalene. De statlige tilskudd og festivalenes sponsorinntekt ligger omtrent likt. Vi snakker om en arrangementsform og arrangørgruppering som allerede er gode til å realisere et markedsmessig potensial og bidra til måloppnåelse på det kulturpolitiske område, fore en relativ beskjeden sum statlige midler - nær 170 millioner kroner i fjor.

Men, å utvikle arrangementene kunstneriske potensial, drive inkluderende formidlingsvirksomhet, bidra til en forventet og etterspurt økning av honorar til utøvere, med reduserte offentlige tilskudd, uten at det til syvende og sist er festivalgjengeren som må betale gjennom økning av billettpriser, synes vanskelig. Da får dette også indirekte konsekvenser for kulturpolitikkens overordnede måloppnåelse. Det er ikke mulig å parallelt jobbe med å bidra til tilgang (deltagelse), fremme kunstnerisk utvikling og fornyelse og ta vare på kulturarven uten økte rammer som ikke utelukkende finansieres av inngangsbilletter. Det er nettopp her mange vil fire på kravene for å realisere egne inntjeningsmål, det tar tross alt tid og ressurser å selge billetter og inngå kommersielle samarbeidsavtaler. 

En svak tilbakegang handler også om at Kulturrådet får en vanskelig, og til en viss grad, utakknemlig oppgave. Skal det tas fra de større festivalarrangører for å kunne gi prosjektmidler til mindre festivaler ? Hvordan skal man finne midler til at større festivalarrangører skal få bedre rammevilkår til kunstnerisk utviklings- og formidlingsarbeid ? Hva om alle bare får en mindre indeksjustering, som ikke dekker prisstigning eller gir rom for kunstneriske ambisjoner ? Flere spørsmål, uten at det virker lett å svare uten at det vil ramme noen, i negativ forstand.

Vi må vel belage oss på å vente alt fra noen uker på NFI og frem til desember for Kulturrådets nye tilskuddsordning for festivaler, som skal gjelde fra 2018, behandles og vedtas av rådet. Blir kulturbudsjettet for 2017 vedtatt som foreslått, betyr dette en svak tilbakegang for festivalarrangører i Norge, helt uavhengig av sjanger.